To kandidater, to samtaler
Tenk deg at du skal ansette en prosjektleder, og at to kandidater står igjen. Den første samtalen fløt lett. Dere snakket om alt fra byggeprosjekter til favorittlag, og du kjente at det klaffet. Den andre var mer stillferdig. Kandidaten svarte presist, men brukte tid, og du gikk ut litt usikker.
Når du setter deg ned for å sammenligne dem, ser du noe ubehagelig: de har fått helt forskjellige spørsmål. Den første fulgte du inn i erfaringene kandidaten snakket varmt om. Den andre spurte du om noe annet, fordi samtalen tok en annen vei.
Det du sitter igjen med, er en god og en usikker følelse, festet til to samtaler som knapt handlet om det samme. Feilen ligger i hvordan intervjuet var lagt opp, og den kan du rette før neste kandidat kommer inn.
Kuren er et strukturert intervju: de samme hovedspørsmålene til alle som søker rollen, og kriterier dere ble enige om før første samtale. Det gjør ikke intervjuet stivt. Du kan fortsatt le, følge et spor og la samtalen puste. Hva magefølelsen fanger opp, og hva den overser, står i artikkelen om magefølelsen i jobbintervjuet. Her handler det om spørsmålene.
Artikkelen fortsetter lenger ned


Eksempelrapport
Hva om tidstyven ikke er kalenderen, men atferden?
Se svaret i rapporten.
Vi tar bare kontakt hvis du ber om det. Les personvernerklæringen.
De fire spørsmålene
De sterkeste intervjuspørsmålene handler om noe kandidaten har gjort, ikke om hva kandidaten mener om seg selv. «Er du flink til å prioritere?» har bare ett svar som lønner seg. En historie om en gang kandidaten måtte velge bort noe, gir deg noe å vurdere.
Her er fire spørsmål som dekker mye. Hvert av dem ber om en fortelling du kan grave i.
- «Fortell om en gang du var uenig med en kollega om hvordan noe skulle løses. Hva var uenigheten, hva gjorde du, og hvordan endte det?»
- «Beskriv en periode da du hadde mer å gjøre enn du rakk. Hva valgte du bort, og hvordan bestemte du det?»
- «Fortell om en beslutning du tok som viste seg å være feil. Når skjønte du det, og hva gjorde du da?»
- «Fortell om noe helt nytt du har måttet lære i jobben det siste året. Hvor begynte du, og hva gjorde du da du sto fast?»
Se hva de har til felles. De ber ikke om en egenskap, men om et forløp: en situasjon, en handling og et utfall. Et forløp har detaljer du kan spørre videre om, og det gjør svaret mulig å sjekke.
Bruk dem på hver kandidat til rollen, i samme rekkefølge, så svarene kan legges ved siden av hverandre etterpå.
Grav til svaret blir etterprøvbart
Et førstesvar er sjelden nok. Det kan være øvd inn, og et glatt svar kan skjule at det ligger lite bak. Derfor er oppfølgingen halve jobben.
Tre spørsmål tar deg langt: Hva gjorde du? Hvordan gikk du fram? Hva ble resultatet?
Tenk deg at du spør den andre kandidaten om en feil beslutning. Kandidaten svarer rolig: «Jeg valgte en underleverandør vi kjente fra før, og det viste seg at de ikke hadde kapasitet.»
Det er et greit svar, men det blir interessant først når du graver. Når merket du det? Hva gjorde du da? Hva sa du til oppdragsgiveren?
Da forteller kandidaten at oppdragsgiveren fikk en telefon samme dag, med to alternativer på bordet. Forsinkelsen ble tre dager i stedet for tre uker. Nå har du en handling å vurdere, med et tidspunkt, et valg og en følge. Mangler ett av dem, spør etter det.
Det er sjelden tid til å grave like dypt i alle fire historiene, og der hjelper en analyse av atferd dere å velge. Den viser hvordan kandidaten helst møter problemer, påvirker andre, holder tempo og forholder seg til regler. Legg det ved siden av det rollen krever, så ser dere hvor de to kan skille lag. Si at personen skal lede et prosjekt der planene endres hver uke. Viser analysen en kandidat som helst jobber jevnt og forutsigbart, er historien om for mye å gjøre den dere graver lengst i. Analysen viser hvordan kandidaten helst jobber, og historiene viser hva kandidaten gjorde da det gjaldt.
Poeng på hvert svar, ikke én karakter til slutt
Når kandidaten har gått, er det fristende å gi én samlet karakter for hver egenskap. Sett heller poeng på hvert av de fire svarene mens du hører dem. En (Wingate og kolleger (åpnes i ny fane)) fant at poeng på hvert svar ga mer treffsikre vurderinger av motivasjon, initiativ og samarbeid enn én karakter per egenskap. I studiene ble poengene som regel satt underveis, og karakteren etter intervjuet.
Skriv ned handlingen kandidaten beskrev ved siden av poenget, så dere kan se hva poenget står på. Sitter dere flere i intervjuet, holder hver sine poeng for seg til alle fire svarene er vurdert. Da får ikke den mest overbevisende stemmen i rommet farge det de andre hørte.
Guiden erstatter ikke skjønn, den gir det grunnlag
En vanlig innvending er at struktur gjør intervjueren til en robot som leser fra ark. Guiden tar ikke skjønnet fra deg. Den gir skjønnet noe felles å hvile på.
Uten guide vurderer hver intervjuer sin egen stemning. Med guide legger alle det samme svaret mot kriterier dere har avtalt. Dere kan fortsatt være uenige, men nå er dere uenige om det samme, og det er en langt bedre uenighet å ha.
I vår erfaring er det her team løfter treffsikkerheten: når alle kandidatene får de samme gode spørsmålene.
Intervjuet er heller ikke hele vurderingen. Referansene hører med, og alt vurderes mot det rollen krever. Skal du sette opp en intervjuguide fra bunnen, begynner du med en analyse av hva jobben krever og formulerer spørsmålene etterpå.
Kort konklusjon
Fire spørsmål som ber om historier, gir deg noe å vurdere. Still dem likt til alle kandidatene, og følg opp med hva, hvordan og hva så. En analyse av atferd viser hvilken historie dere graver lengst i. Poeng på hvert svar underveis gir en mer treffsikker vurdering av motivasjon, initiativ og samarbeid. Guiden tar ikke skjønnet fra noen. Den sørger for at alle bruker det på de samme svarene.







